We are home again. Eva, Knut, Tulla and Karl arrived safe at home Friday evening.
Update travel blog from the last part of our trip will follow.
Update travel blog from the last part of our trip will follow.
lørdag 12. juni 2010
onsdag 9. juni 2010
Fra The Rockey Montains til pannekake
Fra The Rockey Montains til pannekake.
Tenk deg å kjøre en strekning fra Oslo til Alta uten en eneste bakketopp eller fjelknaus. Se mot venstre og øyet møter himmelranden langt i det fjerne der hvor et flatt jorde tar slutt. Snu deg mot høyre og du ser det samme. Vel har vi et par ganger kjørt ned i et uttørket elveleie og opp igjen, men flatt, flatere, flatest er bøyningsformen.
Vi forlot Edmonton i provinsen Alberta den 27. mai. Med kurs for Weldon i provinsen Saskatchewan i Canada. Weldon er et lite bygdesamfunn langt nord i provinsen med rundt 250 innbyggere. Det var hit mange av Lilands-folkene flyttet da de brøt opp fra Nord Dakota rund 1902. På hundreårsmerkedagen for The Lelands bosetting ble det navngitt en vei i 2002 som heter Leland road. Vi stoppet her i to dager. Fikk førsteklasses forpleining også her. Pensjonistforeningens grendehus var leid inn, og i løpet av de to dagene vi var her møtte vi rundt 30 slektninger. De fleste har ikke sett gammellandet. Det var mange spørsmål om fisk, lefse, olje, politikk, samfunnsliv og historie. Man lærer utrolig mye mer om plassene man kommer til, og ikke minst samfunnslivet når man kommer innpå lokalbefolkningen på en slik måte.
Den 31. mai startet vi vår reise tilbake til USA og Minneapolis. Første stopp var Regina. Her møtte vi enda en slektning som drev med det vi i Norge ville ha kalt hjelpemiddelsentralen. Reisen tok oss fortsatt gjennom endeløse landbruksarealer, time etter time. Av og til avbrutt av kuriositeter som gressende bisonokser, eller skilt som innbød til stopp: Verdens største bison. Andre ganger skranglete småbyer som hadde sett bedre tider, enten det var under republikansk, eller demokratisk styresett. Men nå er det ferie så vi tar ikke debatten pro Obama eller han der andre.
I følge folkesnakket: En eller annen forskrudd fyr i fra Ukraina med for mye penger (sansynligvis ikke sine egne) holdt på å bygge et palass på 6000 kvm. langt uti ødemarka. Ikke til et stort herskap, men til seg og sin 12 år gamle sønn. Bygdefolket fleipet med hvem av peppermøene som skulle tøre å tilby seg fram som hushjelp..
Nedlagt skole - nå eldresenter. En flott løsning med boenheter som enkeltrom for eldre inni et tidligere skolebygg. Det gamle biblioteket var blitt fellesstue, og klasserom var omgjort til beboerrom. Snakket med flere godt eldre, som kunne enkle norske ord som de husket mor, far eller besteforeldre snakket.
Begge 1928 modell. Denne dyktige herremannen hadde restaurert Forden for egen hånd i garasjen. Et praktverk og lengre bak i garasjen stod et nytt objekt klar til å underlegges sandblåseren.
Sascatshwan står for 45% av Canadias kornproduksjon. Her - spesialtraktorer for sprøyting.
På Liland i Borge, Lofoten står et tilsvarende skilt, men med i istedet for e.
To trivelige søstre.
Karl og Tulla trimmer hver dag. Her er det lattermusklene som får en omgang.
Utvandret fra Lofoten i 1886. De holder seg fremdeles godt!
Jean og Glenn tar avskjed med oss. Et lystig par med mange sprell. Her har Glenn akurat skutt to salutter med potetkanonen sin, som avskjed for oss. Laddet med hårspray!
... og Eva skratter så det var både vått utenfor og i bilen etterpå av Glenns salutt.
Da vi hadde krysset grensen mellom Canada og USA var solen på hell. Nord Dakotas uendelige åkrer fikk et rødt skjær og himmelen lyste som en gullgate.
Tenk deg å kjøre en strekning fra Oslo til Alta uten en eneste bakketopp eller fjelknaus. Se mot venstre og øyet møter himmelranden langt i det fjerne der hvor et flatt jorde tar slutt. Snu deg mot høyre og du ser det samme. Vel har vi et par ganger kjørt ned i et uttørket elveleie og opp igjen, men flatt, flatere, flatest er bøyningsformen.
Vi forlot Edmonton i provinsen Alberta den 27. mai. Med kurs for Weldon i provinsen Saskatchewan i Canada. Weldon er et lite bygdesamfunn langt nord i provinsen med rundt 250 innbyggere. Det var hit mange av Lilands-folkene flyttet da de brøt opp fra Nord Dakota rund 1902. På hundreårsmerkedagen for The Lelands bosetting ble det navngitt en vei i 2002 som heter Leland road. Vi stoppet her i to dager. Fikk førsteklasses forpleining også her. Pensjonistforeningens grendehus var leid inn, og i løpet av de to dagene vi var her møtte vi rundt 30 slektninger. De fleste har ikke sett gammellandet. Det var mange spørsmål om fisk, lefse, olje, politikk, samfunnsliv og historie. Man lærer utrolig mye mer om plassene man kommer til, og ikke minst samfunnslivet når man kommer innpå lokalbefolkningen på en slik måte.
Den 31. mai startet vi vår reise tilbake til USA og Minneapolis. Første stopp var Regina. Her møtte vi enda en slektning som drev med det vi i Norge ville ha kalt hjelpemiddelsentralen. Reisen tok oss fortsatt gjennom endeløse landbruksarealer, time etter time. Av og til avbrutt av kuriositeter som gressende bisonokser, eller skilt som innbød til stopp: Verdens største bison. Andre ganger skranglete småbyer som hadde sett bedre tider, enten det var under republikansk, eller demokratisk styresett. Men nå er det ferie så vi tar ikke debatten pro Obama eller han der andre.
I følge folkesnakket: En eller annen forskrudd fyr i fra Ukraina med for mye penger (sansynligvis ikke sine egne) holdt på å bygge et palass på 6000 kvm. langt uti ødemarka. Ikke til et stort herskap, men til seg og sin 12 år gamle sønn. Bygdefolket fleipet med hvem av peppermøene som skulle tøre å tilby seg fram som hushjelp..
Nedlagt skole - nå eldresenter. En flott løsning med boenheter som enkeltrom for eldre inni et tidligere skolebygg. Det gamle biblioteket var blitt fellesstue, og klasserom var omgjort til beboerrom. Snakket med flere godt eldre, som kunne enkle norske ord som de husket mor, far eller besteforeldre snakket.
Begge 1928 modell. Denne dyktige herremannen hadde restaurert Forden for egen hånd i garasjen. Et praktverk og lengre bak i garasjen stod et nytt objekt klar til å underlegges sandblåseren.
Sascatshwan står for 45% av Canadias kornproduksjon. Her - spesialtraktorer for sprøyting.
På Liland i Borge, Lofoten står et tilsvarende skilt, men med i istedet for e.
To trivelige søstre.
Karl og Tulla trimmer hver dag. Her er det lattermusklene som får en omgang.
Utvandret fra Lofoten i 1886. De holder seg fremdeles godt!
Jean og Glenn tar avskjed med oss. Et lystig par med mange sprell. Her har Glenn akurat skutt to salutter med potetkanonen sin, som avskjed for oss. Laddet med hårspray!
... og Eva skratter så det var både vått utenfor og i bilen etterpå av Glenns salutt.
Da vi hadde krysset grensen mellom Canada og USA var solen på hell. Nord Dakotas uendelige åkrer fikk et rødt skjær og himmelen lyste som en gullgate.
søndag 6. juni 2010
Ikke på grunn av været...
Ikke på grunn av været…Som vi ville ha gjort, og som de gjør her: Beklager så mye – vi skulle ønsket at vi kunne stille opp med bedre vær når dere kom den lange turen. Og sant nok skal sies, vi har hatt regnvær 70 prosent av turen. Vi forklarer villig at regn det er vi vant med fra Norge, og at vi tok ikke denne turen med værforbehold. Møtene med ”long lost relatives” og det å se nye steder/ kulturer har vært vår motivasjon og glede. På vår reise både i USA og Canada har vi møtt bortimot 100 slektninger. De fleste er rundt regnet 4. mening til Knut. Det har blitt mange gjensyn, og mange nye bekjentskaper.
Historien er som følger:
Min morfar hadde en onkel, Hans, som utvandret i 1869. I 1886 utvandret 53 familiemedlemmer og sambygdninger. Hans som dro først hadde slått seg opp og ordnet med arbeid og jord for landbruk og bosetning til de som kom etter. Etter hvert begynte onklene å sende brev til min morfars far om at han måtte sende sin yngste sønn over. De skulle hjelpe han med arbeid og bosetting. Min oldefar ble fra seg av redsel for at sønnen som skulle arve gård og båt skulle dra. Derfor brant han alle brev, og adresser – og brøt kontakten med sin utvandrerfamilie. Min morfar stiftet familie og hadde ikke mer kontakt med sine onkler. Da min mor vokste opp hang det bilder på veggen hjemme av fremmede folk. Alt hennes far kunne fortelle – var at det var slekt fra Amerika, men ikke noe mer. Tidlig på 90 tallet satte min mor inn en annonse i Sons of Norway, og etterlyste om det var noen som kjente til navnene på etterkommere etter hennes fars onkler. Bare 14. dager etter fikk hun kontakt opprettet fra flere hold – over 100 år etter at kontakten ble brutt. Det er disse etterkommerne vi nå følger i fotsporenene etter.
Noen av oss har slike dyre vaner. blir ikke lett å komme hjem til til Caravellen. Damen i huset vi besøkte denne gangen var så heldig å vinne denne Mustangen på et flystevne sist sommer.
Innvendig gate i West Edmonton Wall Mart.
Har man ikke naturlig havn midt inni landet - ja, da må man ta kjøpesentrene i bruk.
Folkene i Edmonton hadde laget et veldig trivelig treff for oss på et av hotellene i byen.
Vårt trivelige vertskap, Gjesdal, i Edmonton.
Thanks a lot for hospitality and friendship, thanks for that greate reunion meeting you arranged!
Hos Gunni og Elmer Leland fikk vi frokost "på Norsk" Vi takker! (Gunni - du får oversette)
Etter Edmonton flyttet vi oss 60 mil østover og tok inn hos Sharon og Wilf. Også her ble vi tatt vare på som om vi var nær familie - Takk. Thanks Sharon and Wilf for a wonderfull evening and breakfast with you!
Historien er som følger:
Min morfar hadde en onkel, Hans, som utvandret i 1869. I 1886 utvandret 53 familiemedlemmer og sambygdninger. Hans som dro først hadde slått seg opp og ordnet med arbeid og jord for landbruk og bosetning til de som kom etter. Etter hvert begynte onklene å sende brev til min morfars far om at han måtte sende sin yngste sønn over. De skulle hjelpe han med arbeid og bosetting. Min oldefar ble fra seg av redsel for at sønnen som skulle arve gård og båt skulle dra. Derfor brant han alle brev, og adresser – og brøt kontakten med sin utvandrerfamilie. Min morfar stiftet familie og hadde ikke mer kontakt med sine onkler. Da min mor vokste opp hang det bilder på veggen hjemme av fremmede folk. Alt hennes far kunne fortelle – var at det var slekt fra Amerika, men ikke noe mer. Tidlig på 90 tallet satte min mor inn en annonse i Sons of Norway, og etterlyste om det var noen som kjente til navnene på etterkommere etter hennes fars onkler. Bare 14. dager etter fikk hun kontakt opprettet fra flere hold – over 100 år etter at kontakten ble brutt. Det er disse etterkommerne vi nå følger i fotsporenene etter.
Noen av oss har slike dyre vaner. blir ikke lett å komme hjem til til Caravellen. Damen i huset vi besøkte denne gangen var så heldig å vinne denne Mustangen på et flystevne sist sommer.
Innvendig gate i West Edmonton Wall Mart.
Har man ikke naturlig havn midt inni landet - ja, da må man ta kjøpesentrene i bruk.
Folkene i Edmonton hadde laget et veldig trivelig treff for oss på et av hotellene i byen.
Vårt trivelige vertskap, Gjesdal, i Edmonton.
Thanks a lot for hospitality and friendship, thanks for that greate reunion meeting you arranged!
Hos Gunni og Elmer Leland fikk vi frokost "på Norsk" Vi takker! (Gunni - du får oversette)
Etter Edmonton flyttet vi oss 60 mil østover og tok inn hos Sharon og Wilf. Også her ble vi tatt vare på som om vi var nær familie - Takk. Thanks Sharon and Wilf for a wonderfull evening and breakfast with you!
lørdag 5. juni 2010
Høye som fjell
Høye som fjell
Å rekke over Canada i en fei er ikke gjort på en dag. Vi flyttet oss fra Seattle til Edmonton i to dagsetapper. Den første gikk til Kamloops, som er en by sør i British Columbia. En flott by oppi fjellene med tydeligvis nær tilknyttning til natur og berg-industri. Secwepemc folket finner vi her. En av de mest folkerike utbredelsene av indianer folk i dette området. En tur innom superen i området for å bunkre kjeks og litt ost, og så hjem på hotellet for å koke kaffe og få seg litt til kvelds.
Neste dag kjørte vi til Edmonton. Ruten vi kjørte gikk igjennom nordlige deler av Rockey Mountains. Storslagen natur på alle kanter, med hjort og villsau langs veien. Informasjonsskilt forteller at turgåere må være varsomme da grizzly bjørnen er farlig. I området finnes blant annet Elk, den amerikanske hjorten som er større en vår. Også sortbjørn, grizzley bjørn, elg, bever, reinsdyr, puma, ulv og fjellgeit er i området.
Vi passerer også under foten til Canadas nest høyeste fjell, og et av de høyeste i Rockey Mountains. Mount Robson er 3954 meter høyt.
Så snart vi hadde passert fjellkjeden viet landskapet seg ut og de store landbruksarealene overtok for fjell og skog. Våronna er i full gang, men siden det har regnet uvanlig mye er det lite vi ser av maskiner og redskaper i aktivitet. De gigantiske redskapene blir rett og slett sittende fast i den dype mulden. Uendelig mange trailere med redskaper og maskiner passerte vi, så vi så at våren var kommet.
Damene i følget ble mer og mer stille i bilen ettersom vi nærmet oss Edmonton. Spenningen var stor. Amerikas største kjøpesenter, verdens femte største ligger bare to minutters gange fra der vi skal overnatte. Stort skal det være: 570 000 kvadratmeter, 880 butikker og 23 000 ansatte og 28 millioner besøkende hvert år. Jeg klarer meg fortsatt med en kopp kaffe jeg. Mer om Edmonton i neste oppslag.
Kamloops var en fin opplevelse. Byen har knappe 100 tusen innbyggere.
Fjellgeita vokter passet ved Canadas nest høyeste fjell. Et majestetisk fjell!
Vi hadde ikke snø på veien, men litt i luften da vi passerte det høyeste punktet på vel 2200 meters høyde.
Her kjører vi rett forbi Mount Robson som rager med sine nesten 4000 meter.
Det mangler ikke på størrelse når bonden skal ut og vise seg fram med sitt nye redskap!
Å rekke over Canada i en fei er ikke gjort på en dag. Vi flyttet oss fra Seattle til Edmonton i to dagsetapper. Den første gikk til Kamloops, som er en by sør i British Columbia. En flott by oppi fjellene med tydeligvis nær tilknyttning til natur og berg-industri. Secwepemc folket finner vi her. En av de mest folkerike utbredelsene av indianer folk i dette området. En tur innom superen i området for å bunkre kjeks og litt ost, og så hjem på hotellet for å koke kaffe og få seg litt til kvelds.
Neste dag kjørte vi til Edmonton. Ruten vi kjørte gikk igjennom nordlige deler av Rockey Mountains. Storslagen natur på alle kanter, med hjort og villsau langs veien. Informasjonsskilt forteller at turgåere må være varsomme da grizzly bjørnen er farlig. I området finnes blant annet Elk, den amerikanske hjorten som er større en vår. Også sortbjørn, grizzley bjørn, elg, bever, reinsdyr, puma, ulv og fjellgeit er i området.
Vi passerer også under foten til Canadas nest høyeste fjell, og et av de høyeste i Rockey Mountains. Mount Robson er 3954 meter høyt.
Så snart vi hadde passert fjellkjeden viet landskapet seg ut og de store landbruksarealene overtok for fjell og skog. Våronna er i full gang, men siden det har regnet uvanlig mye er det lite vi ser av maskiner og redskaper i aktivitet. De gigantiske redskapene blir rett og slett sittende fast i den dype mulden. Uendelig mange trailere med redskaper og maskiner passerte vi, så vi så at våren var kommet.
Damene i følget ble mer og mer stille i bilen ettersom vi nærmet oss Edmonton. Spenningen var stor. Amerikas største kjøpesenter, verdens femte største ligger bare to minutters gange fra der vi skal overnatte. Stort skal det være: 570 000 kvadratmeter, 880 butikker og 23 000 ansatte og 28 millioner besøkende hvert år. Jeg klarer meg fortsatt med en kopp kaffe jeg. Mer om Edmonton i neste oppslag.
Kamloops var en fin opplevelse. Byen har knappe 100 tusen innbyggere.
Fjellgeita vokter passet ved Canadas nest høyeste fjell. Et majestetisk fjell!
Vi hadde ikke snø på veien, men litt i luften da vi passerte det høyeste punktet på vel 2200 meters høyde.
Her kjører vi rett forbi Mount Robson som rager med sine nesten 4000 meter.
Det mangler ikke på størrelse når bonden skal ut og vise seg fram med sitt nye redskap!
fredag 4. juni 2010
Jimi Hendrix, Starbucks, Microsoft, Amazon.com, Boing, Nordstrom = Seattle.
Jimi Hendrix, Starbucks, Microsoft, Amazon.com, Boing, Nordstrom = Seattle.
Som om ikke det var nok – så har en stor mengde nordmenn bosatt seg i byens om med omland teller 3,8 millioner innbyggere. Vår niese, Lin Marita, med sin mann Jake bor i Seattle – nokså sentralt i byen. Vi hadde den glede å få overvære Jake sin 30 årsdag. Godt å ha kjentfolk i storby. De tok oss med på en bra utkikspost så vi fikk sett byen fra sin beste side. På kvelden var det feiring på restaurant. 84 åringen bare slo av høreapparatet, så gikk det så mye bedre blant 150 støyende ungdommer. Vi fikk en matopplevelse, som for min del var en av de beste jeg har hatt i løpet av denne turen. Takk Jake for råd om menyvalg!
Neste dag var det havnen, alle bodene på markedsplassen, og suvenir shopping som hadde prioritet. Jeg sier bare: koffertselgerne går gode tider i møte.
Også i Seattle var vi så heldig å treffe utvandrer slekt. Julie og Sherilee kom fra Vancouver for å treffe oss. Vi tilbrakte ettermiddagen i lag og avsluttet den med en flott kirkekonsert. Konserten var i en katedral som tidlig på 1900 tallet var tiltenkt og planlagt i en større kropp, en den har. Den økonomiske krisen på 20 og 30 tallet satte en stopper for de store planene. Men den ble fullført kraftig redusert. Søylene midt i kirken minner om noe som var tiltenkt noe større en det ble. Svære og kraftige overdimensjonert søler var ment å bære en katedral på størrelse med Nidarosdomen. Det ble noe mindre…
Siste dagen i Seattle avsluttet vi i lag med Julie og Sherilee i toppen av Space Needle. 156 meter over bakken nøt vi utsikten, og tok en kopp kaffe.
For far var dette en spesiell opplevelse. Det var nesten på dagen 30 år siden han sist var oppi det verdenskjente landemerket. Selv mor lot til å trives – tross sin høydeskrekk.
Kveldsbilde - skyline Seattle.
Eva og Linn Marita tar for seg av pynten. Frytyrstekte krabbehoder. Godt var det og!
Jake fylte 30 år, og det måtte feires. Aunt Eva digger bylivet.
Ikke oppisjonelle og kneblede i et østlig land, men frie og spiselige krabber.
Jeg kjenner en som ville ha likt å vært her.- Krydderhyllene på markedsplassen.
Greit nok med et kamera som tar 6 bilder i sekundet, men hvor er knappen for 10 sekunders forsinkelse?
Sherilee og linn ble nye Facebook venner
Markedsplassen - skal du tilfeldigvis innom Seattel en dag - sjekk fiskemarkedet rett innenfor her!
Smaksprøve: sjokolade-kirsebær... mam, mam.
Katedralen med det godt dimensjonerte søylene. Noe for badelandbyggerne?
Jeg vil bygge meg en gård... nei en by var det det skulle være i sangen i dag. Upåklagelig utsikt fra Space Needle.
Thanks to our relatives from Vancouver who came and visit us while we had our stop in Seattle.
See you again - in Norway maybe?
Som om ikke det var nok – så har en stor mengde nordmenn bosatt seg i byens om med omland teller 3,8 millioner innbyggere. Vår niese, Lin Marita, med sin mann Jake bor i Seattle – nokså sentralt i byen. Vi hadde den glede å få overvære Jake sin 30 årsdag. Godt å ha kjentfolk i storby. De tok oss med på en bra utkikspost så vi fikk sett byen fra sin beste side. På kvelden var det feiring på restaurant. 84 åringen bare slo av høreapparatet, så gikk det så mye bedre blant 150 støyende ungdommer. Vi fikk en matopplevelse, som for min del var en av de beste jeg har hatt i løpet av denne turen. Takk Jake for råd om menyvalg!
Neste dag var det havnen, alle bodene på markedsplassen, og suvenir shopping som hadde prioritet. Jeg sier bare: koffertselgerne går gode tider i møte.
Også i Seattle var vi så heldig å treffe utvandrer slekt. Julie og Sherilee kom fra Vancouver for å treffe oss. Vi tilbrakte ettermiddagen i lag og avsluttet den med en flott kirkekonsert. Konserten var i en katedral som tidlig på 1900 tallet var tiltenkt og planlagt i en større kropp, en den har. Den økonomiske krisen på 20 og 30 tallet satte en stopper for de store planene. Men den ble fullført kraftig redusert. Søylene midt i kirken minner om noe som var tiltenkt noe større en det ble. Svære og kraftige overdimensjonert søler var ment å bære en katedral på størrelse med Nidarosdomen. Det ble noe mindre…
Siste dagen i Seattle avsluttet vi i lag med Julie og Sherilee i toppen av Space Needle. 156 meter over bakken nøt vi utsikten, og tok en kopp kaffe.
For far var dette en spesiell opplevelse. Det var nesten på dagen 30 år siden han sist var oppi det verdenskjente landemerket. Selv mor lot til å trives – tross sin høydeskrekk.
Kveldsbilde - skyline Seattle.
Eva og Linn Marita tar for seg av pynten. Frytyrstekte krabbehoder. Godt var det og!
Jake fylte 30 år, og det måtte feires. Aunt Eva digger bylivet.
Ikke oppisjonelle og kneblede i et østlig land, men frie og spiselige krabber.
Jeg kjenner en som ville ha likt å vært her.- Krydderhyllene på markedsplassen.
Greit nok med et kamera som tar 6 bilder i sekundet, men hvor er knappen for 10 sekunders forsinkelse?
Sherilee og linn ble nye Facebook venner
Markedsplassen - skal du tilfeldigvis innom Seattel en dag - sjekk fiskemarkedet rett innenfor her!
Smaksprøve: sjokolade-kirsebær... mam, mam.
Katedralen med det godt dimensjonerte søylene. Noe for badelandbyggerne?
Jeg vil bygge meg en gård... nei en by var det det skulle være i sangen i dag. Upåklagelig utsikt fra Space Needle.
Thanks to our relatives from Vancouver who came and visit us while we had our stop in Seattle.
See you again - in Norway maybe?
Store som trær
Store som trær
Etter å ha pakket i bilen igjen den 20. mai reiste vi opp langs ”The pacific ocean” også regnet som en av ”the scenic rout” in USA. Kystveien opp langs California og Oregon. Første stopp her var Redwood skogene. Redwood treene tilhører cypressfamilien, og kan oppnå gigantisk størrelse. De høyeste trærne når over 100 meters høyde, og 8 meter i diameter i brysthøyde.
Vi stoppet i en park hvor de hadde et såkalt drive through tree. Et uthulet tre som man kunne kjøre med bilen igjennom. Tett langs veien møtte vi eller på tær som var så brede at det var som å kjøre langs en husvegg.
Flott terreng langs kysten med bygder og strender som minner om både Lofoten og andre kyststrøk i Norge. Terrenget skifter og Californias kaktuser, vindrueåkrer og lavmælte vulkanske fjelltopper blir færre. Stor skog og landbruk med korndyring overtar etter hvert som vi inntar Oregon.
Californias statsblomst: Golden Poppy.
Store som trær.. skulle ha tatt seg ut om vi kjørte gjennom våre spinkle bjørkelegger.
Det kribla i tomlene på en gammel tømmermann - etter å få satt tappjernet i dette treet!
Gårdsanlegg for kornproduksjon ble mer vanlig etterhvert som vi forlot California.
Som å være på Vikten!
Etter å ha pakket i bilen igjen den 20. mai reiste vi opp langs ”The pacific ocean” også regnet som en av ”the scenic rout” in USA. Kystveien opp langs California og Oregon. Første stopp her var Redwood skogene. Redwood treene tilhører cypressfamilien, og kan oppnå gigantisk størrelse. De høyeste trærne når over 100 meters høyde, og 8 meter i diameter i brysthøyde.
Vi stoppet i en park hvor de hadde et såkalt drive through tree. Et uthulet tre som man kunne kjøre med bilen igjennom. Tett langs veien møtte vi eller på tær som var så brede at det var som å kjøre langs en husvegg.
Flott terreng langs kysten med bygder og strender som minner om både Lofoten og andre kyststrøk i Norge. Terrenget skifter og Californias kaktuser, vindrueåkrer og lavmælte vulkanske fjelltopper blir færre. Stor skog og landbruk med korndyring overtar etter hvert som vi inntar Oregon.
Store som trær.. skulle ha tatt seg ut om vi kjørte gjennom våre spinkle bjørkelegger.
Det kribla i tomlene på en gammel tømmermann - etter å få satt tappjernet i dette treet!
Gårdsanlegg for kornproduksjon ble mer vanlig etterhvert som vi forlot California.
Som å være på Vikten!
lørdag 29. mai 2010
San Francisco - En vakker by. Napa – en vakker dal.
San Francisco - En vakker by. Napa – en vakker dal.
Etter å ha overnattet i San Luis Obispo – rusla vi videre opp lags kysten til byen Monterey, som blant annet er kjent for sitt akvarium og jazz festival. I Monterey bøyde vi av fra kysten og inn i landet og kjørte på øst siden av San Francisco mot Napa. I Napa bor Ardis og Dennis Troedson. Ardis er 4. generasjon av utflyttet Borgfjæring. Dennis er av svensk utvandring.
Hvor annerledes det er å ha kjente blant lokalbefokningen å ta inn hos, en motsatt å bare komme til et hotell og så må lære plassen å kjenne på egen hånd. Ardis og Dennis tok oss med og fortalte stolt om Napa dalen. De fortalte om den opprinnelige bosettingen, om elvens store oversvømmelse nyttårsaftenen i 2005, om det lokale skolesystem, om det å jobbe i frivillig sektor, om finanskrisen og ikke minst om produksjon av Napa-vinen og dens betydning for lokalsamfunnet. Blir du invitert til Det Hvite Hus en gang, vil du med stor sannsynlighet finne vin fra Napa på bordet til Obama.
En hel dag i San Francisco med kjent sjåfør er en luksus. Å kjøre de bratteste gatene som er der, og de mest svingete nedoverbakker en storby kan by på, ga skrekkblandet fryd for vår noe forsiktige mor. Forsiktig når det gjelder fart, høyde og spenning.
Byen har den største andel av Kinesisk befolkning i USA. Å vandre i China Town var som å gå gjennom handelsstrøkene i Bejing. Folksomt, nye lukter, matboder overlesset av alt som kan tørkes og spises. Fiske- og kjøttmarked med frosker og padder både med fotsålen i været, og stående på egne ben. Dagen ble avsluttet på en trivelig Italiensk restaurant.
Var ikke klar over det før jeg så det på frokostbordet at Dena er fra Alta. Eller som de sier her borte- litt annen setningsoppbygging Alta Dena. I Lofoten sier vi - Det e en smørklæpp.
Ardis og Dennis var de perfekte guider for oss i San Francisco området.
Her er historien bak historien: kunstutstilling på en av vingårdene i Napa. Far fotograferer mor. Eva fotograferer far, og jeg dokumenterer det hele.
Ide til alternativ bruk av gamle brannslokningsaparat.
Hadde det ikke blitt Eva, så hadde jeg vurdert denne damen. Fine lokker i håret!
I denne lagertunellen var det lagret flere tusen tønner vin. 'Den største enkelt samling i California. Tønnene er importert fra Frankrike.
Nydelig og frodige vingårder som lå øverst i Napadalen, oppetter dalsidene. Lengre nede var det store sletter med mer lett tilgjengelig innhøstningsarealer.
Noen mener menn altid på utkikk etter noe som er lengre fram og høyere oppe...
Eva ved en - skal vi si - fruktkaktus. Synes det navnet fungerte godt jeg.
At jeg ikke kom på det selv. Selvsagt kan man lage slik kunst av en gammel skrivemaskin!
Eva har så lett for å komme i kontakt med mennesker. Denne kjekke karen er en av de ansvarlige for butikkinredningene for GAP kjeden i USA. Også han med barn som har en link til Borge.
Tre kjekke nye bekjentskaper i San Francisco. Datter og sønner av Ardis og Dennis.
Porten til San Francisco - Golden Gate. Vi kjørte inn til byen på formiddagen.
Og hjem igjen på kvelden.
San Francisco har mange kjentheter å by på. Alcatraz - fangeøya er en av dem...
... også denne gata som skal være den bratteste og mest svingete i verden...
... og China Town som er den største kinesikse bosettningen i USA
... og kabeltrikkene som traffikerer gater som er brattere enn de fleste takvinkler i Alta.
... for flott kafeliv hvor kaffekoppene var så store at vi måtte bruke redningsvest i fall noen ramlet uti dem.
... For sin nærhet mellom det store og det små. Her en liten kineser som fisker - sikkert for salg - like ved Golden Gate.
... for byen som er så tett på..
... mellom finnansverden og det grønne...
Reisefølge oppsumerer: Napadalen og San Francisco er en ypperlig kombinasjon mellom å oppleve det tradisjonsbundne og sesongbetonte, til oppleve en storby med masse flott arkitektur, spennende gateliv, smeltedigel av folk og kulturer og alt det andre som ikke er nevnt.
Mor Tulla tar farvell med sin slektning i Napa. Takk til Ardis og Dennis for trivelig fellessakap og dyktig guiding gjennom flere dager!
Etter å ha overnattet i San Luis Obispo – rusla vi videre opp lags kysten til byen Monterey, som blant annet er kjent for sitt akvarium og jazz festival. I Monterey bøyde vi av fra kysten og inn i landet og kjørte på øst siden av San Francisco mot Napa. I Napa bor Ardis og Dennis Troedson. Ardis er 4. generasjon av utflyttet Borgfjæring. Dennis er av svensk utvandring.
Hvor annerledes det er å ha kjente blant lokalbefokningen å ta inn hos, en motsatt å bare komme til et hotell og så må lære plassen å kjenne på egen hånd. Ardis og Dennis tok oss med og fortalte stolt om Napa dalen. De fortalte om den opprinnelige bosettingen, om elvens store oversvømmelse nyttårsaftenen i 2005, om det lokale skolesystem, om det å jobbe i frivillig sektor, om finanskrisen og ikke minst om produksjon av Napa-vinen og dens betydning for lokalsamfunnet. Blir du invitert til Det Hvite Hus en gang, vil du med stor sannsynlighet finne vin fra Napa på bordet til Obama.
En hel dag i San Francisco med kjent sjåfør er en luksus. Å kjøre de bratteste gatene som er der, og de mest svingete nedoverbakker en storby kan by på, ga skrekkblandet fryd for vår noe forsiktige mor. Forsiktig når det gjelder fart, høyde og spenning.
Byen har den største andel av Kinesisk befolkning i USA. Å vandre i China Town var som å gå gjennom handelsstrøkene i Bejing. Folksomt, nye lukter, matboder overlesset av alt som kan tørkes og spises. Fiske- og kjøttmarked med frosker og padder både med fotsålen i været, og stående på egne ben. Dagen ble avsluttet på en trivelig Italiensk restaurant.
Var ikke klar over det før jeg så det på frokostbordet at Dena er fra Alta. Eller som de sier her borte- litt annen setningsoppbygging Alta Dena. I Lofoten sier vi - Det e en smørklæpp.
Ardis og Dennis var de perfekte guider for oss i San Francisco området.
Her er historien bak historien: kunstutstilling på en av vingårdene i Napa. Far fotograferer mor. Eva fotograferer far, og jeg dokumenterer det hele.
Ide til alternativ bruk av gamle brannslokningsaparat.
Hadde det ikke blitt Eva, så hadde jeg vurdert denne damen. Fine lokker i håret!
I denne lagertunellen var det lagret flere tusen tønner vin. 'Den største enkelt samling i California. Tønnene er importert fra Frankrike.
Noen mener menn altid på utkikk etter noe som er lengre fram og høyere oppe...
Eva ved en - skal vi si - fruktkaktus. Synes det navnet fungerte godt jeg.
At jeg ikke kom på det selv. Selvsagt kan man lage slik kunst av en gammel skrivemaskin!
Eva har så lett for å komme i kontakt med mennesker. Denne kjekke karen er en av de ansvarlige for butikkinredningene for GAP kjeden i USA. Også han med barn som har en link til Borge.
Tre kjekke nye bekjentskaper i San Francisco. Datter og sønner av Ardis og Dennis.
Porten til San Francisco - Golden Gate. Vi kjørte inn til byen på formiddagen.
Og hjem igjen på kvelden.
San Francisco har mange kjentheter å by på. Alcatraz - fangeøya er en av dem...
... også denne gata som skal være den bratteste og mest svingete i verden...
... og kabeltrikkene som traffikerer gater som er brattere enn de fleste takvinkler i Alta.
... for flott kafeliv hvor kaffekoppene var så store at vi måtte bruke redningsvest i fall noen ramlet uti dem.
... For sin nærhet mellom det store og det små. Her en liten kineser som fisker - sikkert for salg - like ved Golden Gate.
... for byen som er så tett på..
... mellom finnansverden og det grønne...
Reisefølge oppsumerer: Napadalen og San Francisco er en ypperlig kombinasjon mellom å oppleve det tradisjonsbundne og sesongbetonte, til oppleve en storby med masse flott arkitektur, spennende gateliv, smeltedigel av folk og kulturer og alt det andre som ikke er nevnt.
Mor Tulla tar farvell med sin slektning i Napa. Takk til Ardis og Dennis for trivelig fellessakap og dyktig guiding gjennom flere dager!
Abonner på:
Innlegg (Atom)