Tenk deg å kjøre en strekning fra Oslo til Alta uten en eneste bakketopp eller fjelknaus. Se mot venstre og øyet møter himmelranden langt i det fjerne der hvor et flatt jorde tar slutt. Snu deg mot høyre og du ser det samme. Vel har vi et par ganger kjørt ned i et uttørket elveleie og opp igjen, men flatt, flatere, flatest er bøyningsformen.
Vi forlot Edmonton i provinsen Alberta den 27. mai. Med kurs for Weldon i provinsen Saskatchewan i Canada. Weldon er et lite bygdesamfunn langt nord i provinsen med rundt 250 innbyggere. Det var hit mange av Lilands-folkene flyttet da de brøt opp fra Nord Dakota rund 1902. På hundreårsmerkedagen for The Lelands bosetting ble det navngitt en vei i 2002 som heter Leland road. Vi stoppet her i to dager. Fikk førsteklasses forpleining også her. Pensjonistforeningens grendehus var leid inn, og i løpet av de to dagene vi var her møtte vi rundt 30 slektninger. De fleste har ikke sett gammellandet. Det var mange spørsmål om fisk, lefse, olje, politikk, samfunnsliv og historie. Man lærer utrolig mye mer om plassene man kommer til, og ikke minst samfunnslivet når man kommer innpå lokalbefolkningen på en slik måte.
Den 31. mai startet vi vår reise tilbake til USA og Minneapolis. Første stopp var Regina. Her møtte vi enda en slektning som drev med det vi i Norge ville ha kalt hjelpemiddelsentralen. Reisen tok oss fortsatt gjennom endeløse landbruksarealer, time etter time. Av og til avbrutt av kuriositeter som gressende bisonokser, eller skilt som innbød til stopp: Verdens største bison. Andre ganger skranglete småbyer som hadde sett bedre tider, enten det var under republikansk, eller demokratisk styresett. Men nå er det ferie så vi tar ikke debatten pro Obama eller han der andre.
I følge folkesnakket: En eller annen forskrudd fyr i fra Ukraina med for mye penger (sansynligvis ikke sine egne) holdt på å bygge et palass på 6000 kvm. langt uti ødemarka. Ikke til et stort herskap, men til seg og sin 12 år gamle sønn. Bygdefolket fleipet med hvem av peppermøene som skulle tøre å tilby seg fram som hushjelp..
Nedlagt skole - nå eldresenter. En flott løsning med boenheter som enkeltrom for eldre inni et tidligere skolebygg. Det gamle biblioteket var blitt fellesstue, og klasserom var omgjort til beboerrom. Snakket med flere godt eldre, som kunne enkle norske ord som de husket mor, far eller besteforeldre snakket.
Begge 1928 modell. Denne dyktige herremannen hadde restaurert Forden for egen hånd i garasjen. Et praktverk og lengre bak i garasjen stod et nytt objekt klar til å underlegges sandblåseren.
Sascatshwan står for 45% av Canadias kornproduksjon. Her - spesialtraktorer for sprøyting.
På Liland i Borge, Lofoten står et tilsvarende skilt, men med i istedet for e.
To trivelige søstre.
Karl og Tulla trimmer hver dag. Her er det lattermusklene som får en omgang.
Utvandret fra Lofoten i 1886. De holder seg fremdeles godt!
Jean og Glenn tar avskjed med oss. Et lystig par med mange sprell. Her har Glenn akurat skutt to salutter med potetkanonen sin, som avskjed for oss. Laddet med hårspray!
... og Eva skratter så det var både vått utenfor og i bilen etterpå av Glenns salutt.
Da vi hadde krysset grensen mellom Canada og USA var solen på hell. Nord Dakotas uendelige åkrer fikk et rødt skjær og himmelen lyste som en gullgate.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar